Soilikki Vettenranta trekker i sin artikkel “Mot mediedysleksiens tidsalder?” fram viktigheten av at de unge mediebrukerne oppøver sympati, empati og omtanke i sin omgang med “den virtuelle verden”. Hun peker på mange forhold som vi som lærere må ha i mente i vår rettledning av barn og unge. Tankekorsene står nærmest i kø. Blant annet betoner hun sterkt at moral, etikk og ansvar må få en større plass i undervisningen. Fokuset på å lære “verktøybruken” har vært og er for stort i forhold til andre og viktigere sider ved mediedanning.
Å gå inn på hvert enkelt punkt i artikkelen, vil føre altfor langt, men for min del blir det store spørsmålet: “Hvordan skal vi som lærere i grunnskolen nå elevene og få gitt dem veiledning som fører dem i riktig retning med hensyn til mediedanning?” Vet vi i det hele tatt hva som er “riktig” retning, og vil det i så fall være “riktig” om 10 år?
Vettenranta sier at mediepedagogikken må ha som overordnet mål å utvikle både lærernes og elevenes selvinnsikt for å kunne arbeide for en mer rettferdig verden. Dessuten må den ha tiltro til at mennesker kan fungere sammen. Til dette trengs mediekompetanse som setter de unge i stand til både å “forstå den flerkulturelle verden globalt” og delta lokalt i “demokratiske prosesser som aktører i fellesskapet”. Det er følgelig ingen liten og ubetydelig oppgave vi påtar oss som oppdragere og veiledere i dette såkalte postmoderne samfunnet.
Svein Østerud gir oss i artikkelen “Krever medieutviklingen en ny dannelsestenkning?” en oversikt over utviklingen og framveksten av nye krav og behov i grunnskolen, skapt av medieutviklingen de siste tiårene. Vi får også en gjennomgang av begrepene “new literacy” og “digital og analog literacy”. Det understrekes blant annet at de unge må settes i stand til å “sammenligne sosiokulturelle kontekster og overføre ressurser og artefakter fra én kontekst til en annen”. Det er altså ikke spesielle ferdigheter som er viktigere enn andre, men mer det å ha og kunne ta i bruk ressurser som kreves i en gitt situasjon.
Østerud runder av med en optimistisk tro på at utforming av nye læremidler, som “opererer med et mer totaliserende tekstbegrep”, vil gi lærerne bedre vilkår for å utruste elevene med det som kreves for “deltakelse i samfunnsliv og arbeidsliv”. Det hadde absolutt vært ønskelig om dette slo til! Kanskje kan vi også håpe på en positiv effekt etterhvert som nye generasjoner lærere, oppvokst i en mediehverdag som var helt utenkt for oss som har vært med en stund, tar over styringen av skuta.
_________________________________________
Litteratur:
Vettenranta, S. (2007) Mot mediedysleksiens tidsalder?. S Vettenranta (Red.), Mediedanning og mediepedagogikk. Gyldendal Akademisk, Oslo.
Østerud, S. (2007) Krever medieutviklingen en ny dannelsestenkning?. S. Vettenranta (Red), Mediedanning og mediepedagogikk. Gyldendal Akademisk, Oslo.
Å gå inn på hvert enkelt punkt i artikkelen, vil føre altfor langt, men for min del blir det store spørsmålet: “Hvordan skal vi som lærere i grunnskolen nå elevene og få gitt dem veiledning som fører dem i riktig retning med hensyn til mediedanning?” Vet vi i det hele tatt hva som er “riktig” retning, og vil det i så fall være “riktig” om 10 år?
Vettenranta sier at mediepedagogikken må ha som overordnet mål å utvikle både lærernes og elevenes selvinnsikt for å kunne arbeide for en mer rettferdig verden. Dessuten må den ha tiltro til at mennesker kan fungere sammen. Til dette trengs mediekompetanse som setter de unge i stand til både å “forstå den flerkulturelle verden globalt” og delta lokalt i “demokratiske prosesser som aktører i fellesskapet”. Det er følgelig ingen liten og ubetydelig oppgave vi påtar oss som oppdragere og veiledere i dette såkalte postmoderne samfunnet.
Svein Østerud gir oss i artikkelen “Krever medieutviklingen en ny dannelsestenkning?” en oversikt over utviklingen og framveksten av nye krav og behov i grunnskolen, skapt av medieutviklingen de siste tiårene. Vi får også en gjennomgang av begrepene “new literacy” og “digital og analog literacy”. Det understrekes blant annet at de unge må settes i stand til å “sammenligne sosiokulturelle kontekster og overføre ressurser og artefakter fra én kontekst til en annen”. Det er altså ikke spesielle ferdigheter som er viktigere enn andre, men mer det å ha og kunne ta i bruk ressurser som kreves i en gitt situasjon.
Østerud runder av med en optimistisk tro på at utforming av nye læremidler, som “opererer med et mer totaliserende tekstbegrep”, vil gi lærerne bedre vilkår for å utruste elevene med det som kreves for “deltakelse i samfunnsliv og arbeidsliv”. Det hadde absolutt vært ønskelig om dette slo til! Kanskje kan vi også håpe på en positiv effekt etterhvert som nye generasjoner lærere, oppvokst i en mediehverdag som var helt utenkt for oss som har vært med en stund, tar over styringen av skuta.
_________________________________________
Litteratur:
Vettenranta, S. (2007) Mot mediedysleksiens tidsalder?. S Vettenranta (Red.), Mediedanning og mediepedagogikk. Gyldendal Akademisk, Oslo.
Østerud, S. (2007) Krever medieutviklingen en ny dannelsestenkning?. S. Vettenranta (Red), Mediedanning og mediepedagogikk. Gyldendal Akademisk, Oslo.
