Soilikki Vettenranta trekker i sin artikkel “Mot mediedysleksiens tidsalder?” fram viktigheten av at de unge mediebrukerne oppøver sympati, empati og omtanke i sin omgang med “den virtuelle verden”. Hun peker på mange forhold som vi som lærere må ha i mente i vår rettledning av barn og unge. Tankekorsene står nærmest i kø. Blant annet betoner hun sterkt at moral, etikk og ansvar må få en større plass i undervisningen. Fokuset på å lære “verktøybruken” har vært og er for stort i forhold til andre og viktigere sider ved mediedanning.
Å gå inn på hvert enkelt punkt i artikkelen, vil føre altfor langt, men for min del blir det store spørsmålet: “Hvordan skal vi som lærere i grunnskolen nå elevene og få gitt dem veiledning som fører dem i riktig retning med hensyn til mediedanning?” Vet vi i det hele tatt hva som er “riktig” retning, og vil det i så fall være “riktig” om 10 år?
Vettenranta sier at mediepedagogikken må ha som overordnet mål å utvikle både lærernes og elevenes selvinnsikt for å kunne arbeide for en mer rettferdig verden. Dessuten må den ha tiltro til at mennesker kan fungere sammen. Til dette trengs mediekompetanse som setter de unge i stand til både å “forstå den flerkulturelle verden globalt” og delta lokalt i “demokratiske prosesser som aktører i fellesskapet”. Det er følgelig ingen liten og ubetydelig oppgave vi påtar oss som oppdragere og veiledere i dette såkalte postmoderne samfunnet.
Svein Østerud gir oss i artikkelen “Krever medieutviklingen en ny dannelsestenkning?” en oversikt over utviklingen og framveksten av nye krav og behov i grunnskolen, skapt av medieutviklingen de siste tiårene. Vi får også en gjennomgang av begrepene “new literacy” og “digital og analog literacy”. Det understrekes blant annet at de unge må settes i stand til å “sammenligne sosiokulturelle kontekster og overføre ressurser og artefakter fra én kontekst til en annen”. Det er altså ikke spesielle ferdigheter som er viktigere enn andre, men mer det å ha og kunne ta i bruk ressurser som kreves i en gitt situasjon.
Østerud runder av med en optimistisk tro på at utforming av nye læremidler, som “opererer med et mer totaliserende tekstbegrep”, vil gi lærerne bedre vilkår for å utruste elevene med det som kreves for “deltakelse i samfunnsliv og arbeidsliv”. Det hadde absolutt vært ønskelig om dette slo til! Kanskje kan vi også håpe på en positiv effekt etterhvert som nye generasjoner lærere, oppvokst i en mediehverdag som var helt utenkt for oss som har vært med en stund, tar over styringen av skuta.
_________________________________________
Litteratur:
Vettenranta, S. (2007) Mot mediedysleksiens tidsalder?. S Vettenranta (Red.), Mediedanning og mediepedagogikk. Gyldendal Akademisk, Oslo.
Østerud, S. (2007) Krever medieutviklingen en ny dannelsestenkning?. S. Vettenranta (Red), Mediedanning og mediepedagogikk. Gyldendal Akademisk, Oslo.
Å gå inn på hvert enkelt punkt i artikkelen, vil føre altfor langt, men for min del blir det store spørsmålet: “Hvordan skal vi som lærere i grunnskolen nå elevene og få gitt dem veiledning som fører dem i riktig retning med hensyn til mediedanning?” Vet vi i det hele tatt hva som er “riktig” retning, og vil det i så fall være “riktig” om 10 år?
Vettenranta sier at mediepedagogikken må ha som overordnet mål å utvikle både lærernes og elevenes selvinnsikt for å kunne arbeide for en mer rettferdig verden. Dessuten må den ha tiltro til at mennesker kan fungere sammen. Til dette trengs mediekompetanse som setter de unge i stand til både å “forstå den flerkulturelle verden globalt” og delta lokalt i “demokratiske prosesser som aktører i fellesskapet”. Det er følgelig ingen liten og ubetydelig oppgave vi påtar oss som oppdragere og veiledere i dette såkalte postmoderne samfunnet.
Svein Østerud gir oss i artikkelen “Krever medieutviklingen en ny dannelsestenkning?” en oversikt over utviklingen og framveksten av nye krav og behov i grunnskolen, skapt av medieutviklingen de siste tiårene. Vi får også en gjennomgang av begrepene “new literacy” og “digital og analog literacy”. Det understrekes blant annet at de unge må settes i stand til å “sammenligne sosiokulturelle kontekster og overføre ressurser og artefakter fra én kontekst til en annen”. Det er altså ikke spesielle ferdigheter som er viktigere enn andre, men mer det å ha og kunne ta i bruk ressurser som kreves i en gitt situasjon.
Østerud runder av med en optimistisk tro på at utforming av nye læremidler, som “opererer med et mer totaliserende tekstbegrep”, vil gi lærerne bedre vilkår for å utruste elevene med det som kreves for “deltakelse i samfunnsliv og arbeidsliv”. Det hadde absolutt vært ønskelig om dette slo til! Kanskje kan vi også håpe på en positiv effekt etterhvert som nye generasjoner lærere, oppvokst i en mediehverdag som var helt utenkt for oss som har vært med en stund, tar over styringen av skuta.
_________________________________________
Litteratur:
Vettenranta, S. (2007) Mot mediedysleksiens tidsalder?. S Vettenranta (Red.), Mediedanning og mediepedagogikk. Gyldendal Akademisk, Oslo.
Østerud, S. (2007) Krever medieutviklingen en ny dannelsestenkning?. S. Vettenranta (Red), Mediedanning og mediepedagogikk. Gyldendal Akademisk, Oslo.
Synes at du har laget en fin framstilling av det viktigste i artiklene til Vettenranta og Østerud.
SvarSlettNår Vettenranta skriver i sin artikkel om sympati, empati og omtanke i sin omgang med “den virtuelle verden”. Så tenker jeg at det ikke bare gjelder i den virituelle verden. Jeg mener at disse elementene går igjen i mye av det som vi snakker med elevene våre om daglig. Synes her at utviklingen er litt skremmende, synes mange flere av elevene er selvsentrerte nå enn de var tidligere... Det er ofte vanskelig å se andre enn seg selv i ulike situasjoner. Så her har vi en utfordring som både foreldre og lærere må jobbe med!
Man må jobbe med elevene slik at de får gode ferdigheter innen mediedanningen. Da hjelper det ikke bare med ulike artefakter, men man må ta hensyn til det sosiale også. Som Vettenranta sier det “ tenkning, refleksjon og problemløsning har sin opprinnelse i individets interaksjon med andre mennesker”
Liker spesielt kommentaren din om at når de som er oppvokst i en mediehverdag, skal ta over styringen av skuta, og om den positive effekten det kan ha for det som kreves av elevene i deres deltakelse i samfunnsliv og arbeidsliv. Innen den tid så får jeg håpe at læreryrket blir litt mer attraktivt, slik at den nye skipperen på skuta vår, kommer og tar oss med storm! Dette blir spennende å følge med på! Ship o’hoi!
_________________________________________________
Vettenranta, S. (2007) Mot mediedysleksiens tidsalder?. S Vettenranta (Red.), Mediedanning og mediepedagogikk. Gyldendal Akademisk, Oslo.